Slik setter vi opp stoler og avstander før gjesten kommer

Når jeg får et nytt rom å planlegge, rører jeg ikke kamera først. Jeg tar frem målebånd og en rull maskeringsteip og markerer hvor stolene skal stå. Teip er billig, den kan flyttes på to sekunder, og den lar deltakerne på kurset se romfølelsen i stedet for å tegne den i hodet.

Vi begynner med stolenes føtter, ikke med stolene. Fire små kryss på gulvet for hver stol, slik at vi kan sette dem tilbake nøyaktig etter en pause. Deretter markerer jeg kameraets standpunkt og et grovt omriss av bildet. Allerede da ser vi om rommet har plass til det vi har tegnet, eller om en dør, en radiator eller et skap stjeler halve vinkelen.

Mange kommer til kurset med en ferdig idé fra et nettbilde av et studio. Det er greit som utgangspunkt, men et rom på kontoret i Moss er sjelden like dypt som bildet. Teipen forteller sannheten raskt, og det er en lettelse å oppdage det før noen har kjøpt eller flyttet noe.

• Mål rommet og tegn inn faste hindringer først
• Bruk teip til stolfot og kamerastandpunkt
• Foto av gulvet gir deg en referanse til neste gang

Hvis programleder og gjest sitter i ulik høyde, ser det ut som en høring i stedet for en samtale. Jeg lar deltakerne sette seg i stolene og sjekker øyehøyden mot hverandre. Ofte er det en skrivebordsstol på den ene siden og en lav sofa på den andre, og da hjelper det lite å justere kameraet.

Løsningen er sjelden dyr. En pute, en stol med fast sete eller et lavere underlag under den ene stolen utjevner mye. Jeg ber også folk sitte i samme stol i ti minutter før vi vurderer noe. Etter en stund begynner ryggen å protestere, og da vet vi om en gjest holder ut en halv times intervju uten å vri seg.

Armlener er et eget kapittel. De ser pent ut, men låser skuldrene og gjør at folk ikke kan snu seg naturlig mot hverandre. På små sett velger jeg gjerne stoler uten armlener eller med lave, slik at kroppsspråket får plass i bildet.

• Øyehøyden bør ligge nær hverandre
• Test stolen i ti minutter, ikke ti sekunder

Min tommelfingerregel er å starte med stolene i en svak vinkel mot hverandre, omtrent som en åpen V, og så justere derfra. Sitter folk rett overfor hverandre, blir samtalen stiv. Sitter de side ved side, mister man blikkontakten. Vinkelen mellom disse to ytterpunktene gir som regel mest naturlig samtale.

Avstanden prøver vi ut med to personer som faktisk snakker. Jeg gir dem et enkelt tema, for eksempel hvordan de kom seg på jobb i dag, og ser på hva som skjer. Strekker de seg frem, er det for langt. Lener de seg bakover og skjuler seg, kan det være for nært eller for stivt. Vi flytter stolene fem til ti centimeter av gangen til samtalen løsner.

Det jeg legger merke til hver gang, er at gjester sjelden sier at noe er ubehagelig. De tilpasser seg i stillhet. Derfor spør jeg aktivt og ser på skuldrene deres, ikke bare på bildet i skjermen.

• Start med en åpen V-vinkel mellom stolene
• Flytt stolene i små steg og se på hvordan folk snakker

En plassering som fungerer på papiret, kan bli ødelagt av detaljer i rommet. Jeg sjekker alltid hvor gjesten kommer inn. Må vedkommende gå gjennom bildet eller bak kameraet? Går døren opp mot stolen? Slike småting skaper stress rett før opptak, og stress ser kameraet.

Vinduer og dagslys er neste punkt. Setter du gjesten med ryggen mot et vindu, får du en silhuett midt på dagen og en rolig film om morgenen. Jeg foretrekker å la sidelyset fra vinduet komme skrått inn, og supplere med et mykt lys fra motsatt side. Om høsten, når dagslyset skifter fort, lønner det seg å ha en plan som ikke avhenger av været.

Vi tenker også på det som ikke skal være i bildet: søppelkasser, brannslokkere, skap med ukjent innhold. Noe kan ikke fjernes, og da lar vi bakgrunnen og stolene dekke for det. Det er bedre å flytte stolene en halv meter enn å kjøpe en skjerm for å skjule en radiator.

• Sjekk inngang og gangvei før du plasserer stolene
• Bruk dagslyset som sidelys, ikke som motlys

Når teip, stoler og kamera er på plass, tar vi et prøveopptak på tre-fire minutter. Det skal ikke være perfekt. Poenget er å se hvordan bildet oppfører seg når folk beveger seg, ler eller bøyer seg mot et glass vann. Statiske tester med tomme stoler forteller bare halve historien.

Vi ser opptaket sammen på skjerm, og jeg ber deltakerne si hva de legger merke til før jeg sier noe selv. Ofte peker de på ting jeg ville ha tatt til slutt: en skulder som blir kuttet, en hånd som forsvinner, en stol som står en tanke for høyt. Å bli enige om slike detaljer før det virkelige opptaket sparer mange timer.

Jeg ber også om at en av dem snakker lavt og en høyt, for å se hvor mikrofoner og kamera sitter i forhold til stemmen. Selv om lyd ikke er min hovedgren, vet jeg av erfaring at en stol som flyttes ti centimeter kan gjøre like mye for lyden som en ny mikrofon.

• Spill inn tre til fire minutter med ekte samtale
• Se opptaket sammen og la deltakerne kommentere først

Det siste jeg ber om på kurset, er dokumentasjon. Ta et bilde av rommet fra kameraets plass og et fra siden. Skriv ned målene fra vegg til stolfot, hvor høyt setene står, og hvor kameraet er plassert. Det tar fem minutter og sparer deg for en time neste gang noen har flyttet på stolene.

Merk også gulvet permanent, med små teipbiter i en farge som ikke stikker seg ut i bildet, eller diskrete merker under stolbena. I et rom som brukes til mer enn opptak, blir møbler flyttet. Merkene gjør at oppsettet kan komme tilbake i løpet av to minutter, selv om det er en kollega som rydder.

Hos oss arbeider deltakerne videre med dette på eget rom etter kurset. Den vanligste tilbakemeldingen er at de overrasket seg selv: de trodde de trengte nytt utstyr, men trengte bare å flytte på noe de allerede hadde.

• Ta bilder fra kameraets plass og fra siden
• Noter mål og merk gulvet slik at oppsettet kan gjentas