Da Kari fikk hele panelet med i bildet uten å flytte på kameraet

Kari jobber med intern kommunikasjon i en mellomstor bedrift og tok kontakt tidlig på høsten. Hun hadde fått et smalt møterom til videostudio, omtrent tre meter bredt, og skulle spille inn faste panelsamtaler med fire personer. Utstyret var på plass: ett kamera, to lys og en rekke stoler langs den lange veggen. Likevel ble bildet stygt hver gang.

På den første kursdagen viste hun meg en prøveopptak. Alle fire satt på rekke, og kameraet sto helt i enden av rommet. Personen lengst bort så ut som en liten prikk, og de to i midten snakket til hverandre på tvers av bildet. Kari trodde problemet var kameraet. Jeg mente det var plasseringen, og vi begynte med en tegning på papir.

Den første øvelsen i modulen om kameravinkler er å tegne rommet ovenfra og trekke linjer fra kameraet til hver enkelt i bildet. Kari målte rommet med en tommestokk og tegnet det i målestokk. Så la hun inn kameraets synsvinkel som en kile. Straks ble det tydelig at rekken med stoler falt delvis utenfor kilen.

Neste steg er å tegne blikkretningene. Når gjestene snakker, ser de på hverandre, ikke på kameraet. Linjene krysset hverandre helt ute i kanten av bildet, og to av gjestene ble filmet nesten bakfra. Karis første reaksjon var at det var ganske nedslående, men tegningen ga oss noe konkret å jobbe med i stedet for å gjette.

• Mål rommet og tegn det i målestokk
• Tegn kameraets synsvinkel som en kile
• Trekk blikklinjer mellom alle som deltar
• Merk steder der noen havner utenfor bildet

Løsningen var ikke et nytt kamera, men en ny oppstilling. Vi lot stolene danne en svak bue, med de to ytterste litt vendt inn mot midten. Kameraet flyttet vi fra enden av rommet og inn mot langveggen, slik at det sto omtrent midt foran buen. Avstanden ble kortere, og det var plass til alle fire med litt luft rundt.

Det Kari la mest merke til, var at samtalen ble mer naturlig. Når stolene peker mot hverandre, slipper folk å vri på hodet for å svare. Blikkene går mot midten av bildet, og kameraet ser dem litt fra siden, i en vinkel som oppleves som at seeren sitter med i samtalen. Det er en enkel regel, men den kommer ikke av seg selv.

Kari hadde stilt kameraet i stående øyehøyde, og det ga et bilde som så ned på de som satt. Vi senket stativet til omtrent samme høyde som øynene til folk som sitter. Haken ble mindre dominerende, og bakgrunnen bak gjestene ble mer ryddig, siden kameraet ikke lenger så over skulderen på dem.

Samtidig sjekket vi hva som befant seg bak hver person. Én av gjestene hadde en dørkarm rett bak hodet, og en annen hadde et skap med åpne hyller. Med små grep flyttet vi stolene noen centimeter hver, slik at ingen fikk en linje som gikk rett gjennom hodet. Det tok ti minutter og krevde ingenting annet enn omtanke og et par runder med prøveopptak.

• Sett kameraet omtrent i øyehøyde for dem som sitter
• Se etter vertikale linjer bak hodet
• Flytt stolene noen centimeter før du flytter utstyret

Kari sa etterpå at hun hadde ventet seg lange forklaringer om objektiver og innstillinger. I stedet satt vi mest med blyant og målebånd. Det som hjalp henne mest, var å tenke på rommet som en plan, ikke som et bilde. Når planen stemmer, kommer bildet nesten av seg selv, og hun slipper å justere hver gang noen setter seg ned.

Hun la også merke til at tegningen ble et felles språk i bedriften. Kollegene som skulle bruke rommet, fikk se en enkel skisse med merker for stoler og kamera, og kunne sette opp studioet selv uten henne. Hun tapet små markeringer på gulvet, slik at oppsettet ble likt fra gang til gang, også når noen andre rigget.

Historien til Kari er ikke uvanlig. Mange får et rom som ikke er laget for video, og tror at løsningen må være dyrere utstyr. Som regel handler det om å se rommet fra kameraets plass og la blikkene styre oppstillingen. Du trenger ikke store grep for å få et bedre bilde, bare en tegning og litt tålmodighet.

Prøv selv før du kjøper noe. Tegn rommet, trekk linjene, og flytt på stolene i stedet for kameraet først. Ta et kort prøveopptak etter hver endring og se på det sammen med de som skal delta. Da ser du raskt hva som fungerer, og du slipper å bygge om mer enn nødvendig.