Hvorfor ekkoer rommet vårt, og hva kan vi gjøre med det?

Nesten hver kursgruppe starter med den samme setningen: «Bildet ser greit ut, men lyden høres ut som vi sitter i et trappehus.» Det er riktig observert, og det har en enkel forklaring. I et rom med harde flater, som glassvegger, bordplater og betonggulv, spretter lyden fram og tilbake mange ganger før den dør ut. Mikrofonen fanger opp både stemmen og alle disse refleksjonene.

Resultatet kaller vi etterklang. Øret vårt filtrerer den bort når vi står midt i rommet og snakker, men mikrofonen gjør ikke det. Derfor høres et møterom som føles helt normalt, plutselig hult og utydelig på opptak. Dette er ikke et tegn på dårlig utstyr, og det hjelper sjelden å kjøpe en dyrere mikrofon.

Etterklang er tiden det tar fra en lyd stopper til den er borte i rommet. I et lite kontor med gipsvegger og teppefliser er den kort. I en kantine med flis og høyt under taket kan den bli så lang at ord flyter inn i hverandre. Jo lenger den varer, desto vanskeligere er det å høre hva som blir sagt.

En enkel test kan du gjøre selv. Klapp én gang hardt i hendene midt i rommet og lytt. Hører du en kort, tørr smell, er rommet rolig. Hører du en lys, ringende hale som henger igjen, har du et akustikkproblem. Vi bruker denne testen første kursdag, fordi den gir deltakerne et felles utgangspunkt uten måleinstrumenter.

• Harde, parallelle vegger forsterker ekkoet
• Store glassflater er blant de verste
• Tomme rom klinger mer enn møblerte

Du trenger ikke bygge om rommet. Det første grepet er å tilføre myke flater: et tykt teppe på gulvet, gardiner foran vinduer og absorbenter på veggen bak kameraet eller ved siden av gjesten. Absorbenter trenger ikke dekke hele veggen. Noen paneler på riktig sted gjør mer enn mange på feil sted.

Plasser dem der lyden treffer først, altså på veggen rett overfor taleren og på sidene. Et bokhylleparti fylt med bøker og mapper bryter også opp lyden godt, og ser dessuten ryddig ut i bildet. Vi pleier å anbefale å starte med lite, teste opptak, og så legge til mer bare hvis det trengs.

• Teppe eller løper under bord og stoler
• Gardiner som kan trekkes for ved opptak
• Absorbenter ved første refleksjonspunkt

Avstand er den viktigste enkeltfaktoren. Jo nærmere munnen mikrofonen står, desto sterkere blir stemmen i forhold til rommets etterklang. En mikrofon som henger to meter unna, plukker opp like mye rom som stemme. Flytt den til en armlengde fra taleren, og forskjellen er tydelig med én gang.

Retning betyr også noe. Mikrofoner hører best foran seg, så pek den mot munnen og bort fra harde flater som en glassvegg eller en tom murvegg. Magnus Berg, som underviser i lyd på kurset, pleier å si at man skal lytte med hodetelefoner mens man flytter mikrofonen noen centimeter om gangen. Små justeringer gir ofte større effekt enn nytt utstyr.

Den hyppigste feilen er å dekke veggene med skumplater i håp om at problemet løser seg. Tynt skum demper bare de høyeste lydene og lar stemmen høres kvelt og samtidig fortsatt hul ut. En annen feil er å plassere studioet i et hjørne av et stort åpent kontor uten noen form for skjerming.

Vi ser også at folk glemmer bakgrunnsstøy. Ventilasjon, kjøleskap og trafikk utenfor kommer tydelig fram på opptak, selv om du knapt hører dem selv. Slå av det du kan, lukk dører, og ta en prøveopptak før du bestemmer deg for noe større. Det koster ingenting og sparer mange timer.

• Tynt skum som eneste tiltak
• Mikrofon for langt fra taleren
• Ventilasjon og summing som ignoreres

Begynn med å lytte. Gjør klappetesten, ta et kort prøveopptak og hør på det med hodetelefoner. Skriv ned hva som irriterer: ekko, summing eller utydelige ord. Det styrer hva du gjør først.

Deretter flytter du mikrofonen nærmere, legger inn teppe og hengende stoff, og tar nytt opptak. Er det fortsatt for mye klang, setter du opp absorbenter på de punktene lyden treffer først. På kurset tegner vi dette inn på en romskisse sammen med kameravinkler og lys, slik at akustikken blir en del av hele planen og ikke et tillegg som kommer til slutt.